1 år er gått...

1 år er gått siden den dagen, ja den dagen, Glenn dro fra meg for godt. Jeg husker det som om det var i går. Jeg hadde snakket med han kvelden før. Jeg fikk meldinger om at han hadde spist komle til middag. Noe som var en favoritt hos oss begge, noe som ikke alle østfoldinger liker. Har ikke så mange og å dele komle middager med nå. I den siste meldingen jeg fikk fra Glenn, sånn helt ut av det blå, den 02.11.10 sto det "Jorun Stiansen er fin". Det var helt typisk Glenn, at han hadde sett noe på tv - og fikk for seg at det skulle han fortelle meg. Vi snakket jo sammen hver eneste dag, flere ganger om dagen. 


Den dagen her for et år siden prøvde jeg å ringe Glenn. Han tok ikke telefonen. Han ringte ikke tilbake som han pleide. Jeg snakket med mr.x og sa jeg skulle prøve og ringe Glenn igjen og at om han ikke tok telefonen måtte mr.x passe ungene. For da var jeg nødt til å dra til Glenn med en gang. Jeg hadde en ekkel følelse i hele meg om at det var noe galt. Jeg ringte, han tok ikke telefonen. Jeg fikk det plutselig travelt, tenk om han trengte hjelp. Jeg ringte hans nabo mr. H for å høre om han hadde sett han i dag og om han ville være så snill å låse meg inn ytterdøren i leilighetskomplekset. Mr. H sa at han ikke hadde sett ham og hørtes litt betenkt ut. Mr. H var ikke hjemme men hans daværende kjæreste frk R. og hennes venninde frk I var hjemme og kunne låse meg inn. I tlf-samtalen med mr.H datt det bare ut av meg " kan du ikke be de gå oppe å sjekke, jeg er på vei". Joda sa Mr.H det skulle han si til dem. Jeg tror jeg sa det i ren frykt for at han trengte hjelp og at de da ville være der mye raskere enn meg. Jeg ringte min venninne Ida som jeg avtalte at skulle bli med meg til Glenn og sjekke, jeg hadde ikke så lyst å dra alene. På vei for å hente henne fikk jeg en ny tlf fra Mr. H han sa bare "de fant han, han ligger her, snakkes straks. ". Jeg kjente at jeg fikk panikk i bilen, tårene rant og jeg var sikker på at Glenn var død. Ida står klar ute og hun ser jo tilstanden jeg er i, og insisterer på å kjøre. Det var jo bra, jeg var ikke i stand til det. 


Ida kjørte som et svin til byen, jeg hulket og var fortalte henne at jeg var sikker på at han var død. Hun insisterte på at vi måtte belage oss på å snu når vi kom dit og kjøre til sykehuset og vente på han der. Da vi parkerte (helt ulovlig) utenfor leiligheten hans så vi ambulanse og politibil. Vi løpte opp trappene og kom til bakgården der står bare alle i ro. Da går det opp for Ida også at her er det ingen som jobber med noe og det betyr at han er død. Vi knekker sammen begge to. Det er folk der og jeg husker ikke helt hvem som tok en hver av oss i armene. Vi blir sittende der en stund og bare gjøre ingenting, eller det føltes som ingenting. Vi røyket og tok inn over oss sjokket. Jeg fant frem nummeret til søsteren og moren til Glenn. Jeg prøvde å ringe moren først men fikk ikke tak i henne. Men jeg fikk tak i søsteren. Det var fryktelig tungt å si ordene "Glenn er død, vi har funnet han i leiligheten". Jeg og Mr.H bestemte oss for å kjøre til mor for å få tak i henne, en stille biltur. Vi kom dit og hun hadde tydeligvis fått beskjeden av søsteren så hun var på vei til leiligheten hans. Når vi kom tilabake var hun der, jeg fikk en god klem. Og etter dette satt vi bare der ute i bakgården, røyket, snakket og gråt. 


Jeg sier jeg husker det som det var i går, men sannheten er vel at det gjør jeg jo ikke. Jeg var jo i sjokk deler av kvelden og mange detaljer er borte. Så jeg beklager om noen av detaljene er borte eller om noe er feil. (si gjerne til meg). Men uansett vil jeg takke alle som stilte opp den kvelden.
Er utrolig takknemlig for de gode menneskene jeg hadde rundt meg. <3


Jeg har tenkt på Glenn, hver eneste dag i 1 år nå. Og det vil sikkert fortsette en god stund til. Savnet av en fantastisk venn er veldig stort. Glenn betydde så utrolig mye for meg og barna mine. 


JEG SAVNER DEG!!!